Forskning har ringvirkninger

I serien «Forskere i patologi» presenterer Forskningsutvalget denne gangen Ben Davidson, patolog ved OUS/Radiumhospitalet og professor ved UiO. Forskning er ikke minst viktig for diagnostikken, påpeker han, med ringvirkninger både for kvalitetssikringsarbeid og metodeutvikling.
Elisabeth Wik i FU har intervjuet Ben.

Ben Davidson har mange meninger om faget og om viktigheten av å forske innen patologi. Ben er oppvokst og utdannet i Israel, har arbeidet snart 20 år i Norge, og har vært aktiv i forskning i mange år.

Veien inn i patologi og forskning

«Jeg tok legeutdanning ved Universitetet i Tel Aviv og vurderte å gå inn i spesialisering innen infeksjonsmedisin. I turnustiden ble vi gitt anledning til å hospitere ved ulike avdelinger. Jeg valgte da patologiavdelingen, og var etter det ikke i tvil om hva jeg ville fortsette med. Patologi ble mitt fag.»

Ben gjorde seg nesten ferdig med spesialistutdanning innen patologi ved Sheba Medical Center i Israel.  «Parallelt med spesialistutdanningen på Sheba Medical Center begynte jeg med forskning på cervixcancer, og arbeidet med metoder som immunhistokjemi og in situ hybridisering. Jeg valgte så å reise til Norge og Radiumhospitalet, for å gjøre et patologirelatert doktorgradsprosjekt og samtidig gjøre ferdig siste året av spesialistutdanningen.» Ben forteller at han ønsket å komme tilbake til Norge etter å ha hospitert som student ved Haukeland Universitetssykehus i 1990-1991. Da han neste gang kom til Norge i 1998, fortsatte han spesialistutdanningen sin, og gjorde doktorgradsprosjektet i perioden 1999-2001. Han ble oppfordret til å starte innsamling av serøse væsker til prosjektet sitt, og studerte disse ved ulike metoder, bl.a. immunhistokjemi, genekspresjonsarrays og proteomikk.
Etter avlagt doktorgrad ved UiO, har Ben hatt et ettårig postdoktoropphold ved NIH/USA, der han fordypet seg i eksperimentelle modeller på ovarialcancer. Da han arbeidet ved sykehuset i Israel var det et krav at legene både måtte drive med forskning og dra på en fellowship i USA eller Canada for senere å kunne jobbe som spesialist ved et universitetssykehus. Ben har fulgt den samme modellen. «I 2004 reiste jeg tilbake til Norge da jeg fikk fast overlegestilling innen gynekologisk patologi ved Radiumhospitalet. Etter dette har jeg hatt hovedfokus på det diagnostiske arbeidet, og har arbeidet med forskningen parallelt med dette.»

Ben ble førsteamanuensis ved UiO i 2007 og professor ved samme institusjon i 2014. Han vil spesielt trekke frem Vera Abeler som en god mentor innen diagnostikken. «Jeg ble tydelig påvirket av hvor engasjert hun var i å levere så bra og så raskt som mulig, til gode for pasientene.» Ben samarbeidet med Vera Abeler på hennes prosjekt på uterine sarkomer, som han tok over etter at Abeler gikk av med pensjon.

Ben har i alle år arbeidet parallelt med diagnostikk og forskning. Dette er krevende når det gjelder tid. Kombinasjonen av stilling ved sykehuset og universitetet blir på papiret til sammen 100%, men krever i realiteten mange flere timer per uke. Det må være sterke drivere for at denne arbeidsformen velges.  

 Viktig å gjøre patologi-relatert forskning?

Som det passer seg en god diagnostiker og forsker, vil Ben kommentere noe av forutsetningen i spørsmålet om patologi-relatert forskning. «Det er to måter å gjøre dette på. Patologer kan gi viktige bidrag inn mot studier ledet av andre, som klinikere eller basalforskere, eller patologen kan være hovedansvarlig for forskningsprosjektene.» Ben mener at begge typer forskningsbidrag er viktige og utdyper: «Jeg er referee på 50-60 artikler hvert år og sitter i ‘editorial boards’ for seks tidsskrifter og ser en veldig varierende kvalitet på artiklene som sendes inn. Et ankepunkt er ofte at klassifisering og kvalitetssikring av patologidata fremstår som inadekvat utført i translasjonelle studier på humant materiale. Her kan patologer yte viktige bidrag, også inn mot studier ledet av ikke-patologer. Så er det selvfølgelig også viktig at noen patologer tar på seg rollen som prosjektledere, og bruker sin fagkunnskap til å identifisere og belyse diagnostiske og biologiske spørsmål.»

Gevinsten ved å arbeide med forskning ved siden av rutinediagnostikk er at en utvikler en nyttig kritisk sans og har et kunnskapsrikt standpunkt. «Når en har forskningserfaring, ser jeg at det også er gode muligheter for å forsterke både kvalitetssikringsarbeid og arbeid med metodeutvikling inn mot rutinediagnostikken.» Ellers vil Ben løfte frem stikkordet variasjon: «Det å ha mulighet til å jobbe med diagnostikk, undervisning og forskning gir mye.» Ben mener at selv om en brer sin energi ut over flere områder, blir en mindre sliten i det lange løp av den variasjonen en får av å jobbe med oppgaver av ulik karakter.       

 Hvordan kombinere diagnostikk og forskningsarbeid?

Ben mener at alle som arbeider med patologi på universitetssykehus kan ha nytte av å ta en PhD. «Og så vil jeg si at de som ønsker å forske også må ta det arbeidet på alvor. Skal en forske ved siden av diagnostikk, blir summen aldri 8 - 16. Den som ønsker å gå helhjertet inn i forskningen må innse at en del av tiden som før var «fritid» må brukes til aktiviteter knyttet til forskningsarbeidet. I akademiske stillinger er det også mye administrativt arbeid som kommer i tillegg til forskningsaktiviteten. «Dette er gjerne oppgaver en ikke så for seg skulle komme på toppen av den andre aktiviteten, men som for alle i universitetsstillinger utgjør en viss andel av årsverket.» Videre vil Ben nevne at han mener at ikke alle patologer forske. «Det er viktig at forskningsarbeidet blir drevet av dem som har genuin interesse for det. En skal også ha respekt for dem som ikke ønsker å gå aktivt inn i forskning, men som vil konsentrere seg om å bli gode diagnostikere. Og, som nevnt; viktig forskningsbidrag kan være å delta med mindre arbeidsoppgaver inn mot andres studier.»    

Gode råd til patologer og patologspirer som ønsker å begynne å forske

Et godt råd fra Ben: «Bli stipendiat hvis du vil prøve forskning for alvor!» Men LIS’ene mener han må fokusere på å bli gode patologer. «En kan bidra i det små inn mot andres prosjekter for å få en smakebit på hva forskning kan være, og så velge en stipendiatperiode dersom en ønsker det.» Så minner han om de to «forsknings-veiene» han mener at en kan gå: Å være hovedansvarlig for prosjektene, eller å gi mindre forskningsbidrag inn mot andres studier.

Nå det gjelder fremtidsperspektivene rundt patologenes rolle i patologi-relatert forskning, er Ben pessimist. Det er for få patologer som etter avlagt PhD går videre med aktiv forskning. Rutinediagnostikken spiser opp tiden for de fleste. «Eller kanskje er det slik at yngre generasjoner ikke ønsker så mye arbeid ut over 8 – 16-jobben? At de legger mye arbeid i PhD-prosjektet, men ikke har lyst til å fortsette med samme intensitet over mange år?»
Ben understreker at han er pessimist av natur, men tror likevel at dette er noe av årsaken til den dårlige rekruttering til akademiske stillinger i patologi.

Ben har selv to dager per uke avsatt til forskning og undervisning. Når en ser publikasjonslisten og omfanget av hans internasjonale samarbeid, forstår man at mannen må jobbe effektivt. Det er sikkert flere av oss som har noe å lære når det gjelder å utnytte ledige stunder og se muligheter vedrørende tidsbruken vår.

 For de som ikke har stilt diagnosen: Bildet er tatt av Ben og viser atypisk mesotel. Boken han editerte om serøse væsker kom i 2011 (Serous effusions, Springer 2011)  og en ny utgave er underveis.

Mer om emnene